Fra Christianus Sextus-oppsetningen sommeren 2015 med miljø

Over Kjölen

Årets historie er hentet fra Falkbergets Christianus Sextus-trilogi og handler om den gamle svenske dragonen Tol Olofsson, hans barnebarn lille Gölin og den enbente drukkenbolten Brodde og deres strabasiøse flukt bort fra hungersnøden i Jämtland. Vi følger trekløverets farefulle ferd over kjølen, via karolinergraven ved Essandsjøen, på deres vei mot Christianus Sextus og Røros for å søke lykken.

Om hovedpersonene:

Tol Olafsson var tidligere Karoliner, og en av de tretten jämtene som gikk til Rørosvidda for å finne arbeid.

Hans sønn, far til Gölin, mistet livet i uværsnatten ved Essansjøen under svenskehærens tilbaketrekning fra Trøndelag.

Tols tanker gikk stadig tilbake til Gölin etter at han kom til Norge. Ville det farløse barnet overleve i det hungersrammede landet. Han fikk ikke fred for angsten og gikk tilbake til Jämtland for å finne henne.

Brodde hadde tjenestegjort som stallknekt og kurer i Karl XII´s hær. Forfrysning ved Essansjøen gjorde at den ene foten måtte amputeres. Den rå og brutale krigsknekten fikk stillingen som klokkerpilt ved Refsun kirke.

Da Tol og Gölin kom forbi kirken på vei tilbake til Norge, møttes de tre. Brodde hadde i «drømmsyn» fått for seg at han skulle hente friherre Oxenstiernas levninger ved Essansjøen for å bringe dem til vigd jord i Sverige. Slik fikk han et påskudd til å slå lag med de to. Slik begav den gamle karoliner Tol, barnet Gölin og Brodde på ett ben og en krykke seg ut på en strabasiøse ferden over Kjölen.

Eller slik vi får vite det i Christianus Sextus:

Brodde – tidligere hovslager og oppasser i friherre Oxenstiernas regiment – en rytter fra den Kamperkolmska bro., fra Klosterhøyden ved Poltava og dødsbataljonen langs Essansjøen. Han hang over en slitt krykke i døråpningen. Ved oppløsningen av siste felttog havnet hans ene fot i en tønne ved Duved skanse. Og som belønning for tapper dragontjeneste tilstodes han stillingen som klokkerpilt ved Refsund kirke – – – skjønt han var krøpling og uforbederlig drukkenbolt og litt gal i måneskiftene. Han led dessuten av en ufattelig trang til søvn. Noen mente det hang sammen med hans trang til forsupenhet, men andre som ikke var fullt så misunnelige i sin dom sa bent ut at fyren var pestbefengt og gikk omkring med en stinkende franzos.

Hver gang patron Karleson – den falne friherres ordonnans – hørte det uvettige snakk skrek han høyt: «Prat, knekten lider inte alls av nogen franzos! Vet ni inte at den arme satan har frusit i tiotals år i friherrens stall?» (…)

Et præ ceteris hadde Brodde: han kunne skrive og frakturere! Ikke engang Bent klokker – hans nærmeste overordnede – var bekjent med fakturkunsten.

(CS .Til Norge igjen – – –, s. 260)