Utsnitt fra Christianus Sextus. Foto: Øystein Grue

Brennende kjærlighet og lidenskap, med bunnløs smerte og sorg

Eli Sjursdotter av Johan Falkberget kom ut i 1913, og det er bestandig spennende å grave litt rundt opphavet, utgivelsen og mottakelsen av en roman. Som ålbygg fikk jeg tidlig høre historien om Eli Sjursdotters store og inderlige kjærlighet til svenskefienden Pelle Jønsa. Han kom fra Dalarna, men hadde rømt fra Armfeldt-hæren under det stabasiøse tilbaketoget fra Haltdalen, over Bukkhåmmåren og videre over Tydalsfjella i snøstorm i nyttårshelga 1719. Før de dro over fjellet inntok de bygdene øverst i Gauldalen. Soldatene sultet og frøs. De herjet gårder, slapp ut budskapen og slo dyrene i hjel og spiste rått kjøtt og drakk blod. De sov i snøen, men ble pisket og kommandert til å drive videre av lederne.

Halvdøde soldater ble liggende igjen i snøen, uten at noen brydde seg, alle hadde nok med sitt. I stormen over fjellet døde flere tusen mann. Falkberget bruker historien om Armfeldts herjinger og dødsmarsjen over fjellet som inspirasjon i sin roman Eli Sjursdotter. Pelle Jønsa er en av de mange soldatene som slet med dødsangst og sjokk over krigens brutale virkelighet. Han går med angsten «forseglet i hjertet» og prøver å rømme fra marerittet. I Elis favn finner han varme og kjærlighet. De blir begge fanget av noe stort, de egentlig ikke vet hva er eller innebærer. «Det unge solte skogsdyret Pelle Jønsa var det grådige og umettelige uhyret i kjærlighetens vold». Hos Eli finner han varme og blir tidvis kvitt angsten fra alle grusomhetene han bærer på.

Eli Sjursdotter er både vakker og vond på samme tid. Eli og Pelle er unge og fulle av liv og drømmer, men også befestet med fiendskap og ondskap, skapt av storsamfunnet utenfor deres forstand.

Krigen og dens brutalitet preger Pelles sinn, han er i fiendeland, men han er kjær i ei jente på feil side av grensen. Midt oppe i denne historiske realiteten, skaper Falkberget en het og romantisk historie.

Sjur Halgutusveen har jeg også hatt et tydelig bilde av, helt siden jeg var ei lita jente. Han er en typisk bonde fra fjellbygda vår først på 1700-tallet. Han er stolt og sta. Han har nettopp vært utsatt for Armfeldts herjinger, eller i alle fall blitt sterkt berørt av de svenske soldatenes inntog. De fleste soldatene stoppet vel i Haltdalen, før de la i veg på dødsmarsjen over Bukkhåmmåren, men ålbyggene merket nok også fiendens herjinger.

Om en leser Bjørneskytteren, som først kom ut i 1919, får en et klarere syn på hvorfor Sjur Halgutusveen er så hatsk på svenskene. Helt fra han var liten hadde han en drøm om å bli konge i fjellheimen – Hallgutusveen skulle bli en kongsgård. Han drømmer også om å få folk fra Ålen og Tydalen med seg ned til København og beseire byen og kongen av Danmark-Norge. Når Sjur får datteren Eli, ser han for seg at hun skal giftes godt med en fra bygden.

For Sjur blir det en bitter sorg at Eli har slått seg sammen med en svenske, en fiende. Hadde det vært en norsk mann, om det så var «skjære, stinne fant», skulle han ikke sagt noe om at hun hadde tullet seg bort oppe på setra. Illsinnet og ondskapen får makt over ham. Sjur Halgutusveen hater fienden så inderlig og blir en farlig mann. Han vil tyne svensken. Eli og Pelle rømmer inn på Bærsfjellet og bygger seg ei bu. De er «som to truskyldige barn», og aner ikke hva som venter dem av sult, angst og ensomhet.

Mange forfattere har skildret sulten i norsk litteratur, men i Eli Sjursdotter kjenner vi, gjennom Falkbergets skildringer, hvor vondt de to har det. Nærmest som dyr ser vi de for oss når Eli og Pelle har det som verst. Likevel kommer livsgleden til dem, stor og ny, fordi de elsker hverandre. «Kjærligheten er et brennende ris, som pisker selve hjertet i en.», sier Falkberget i romanen.

«Bøndene i dalen slaktet buskapen sin, fortærte kjøttet og kledde seg i skinnene, og sult og sott slo menneskene.» Her ser vi tydelig den brutale realiteten og noe av bakgrunnen til hatet, som Sjur kjente på mot han som hadde bergtatt datteren hans.

Eli føder et dødfødt barn, og da de prøver å rømme til Dalarne, greier Sjur å skyte Pelle. Eli graver opp liket av barnet og legger det i armene til far sin, Pelle. «Så lager hun grav til dem, legger lauv og blomster nedi og steinheller over, hun bar stein til hun var halvnaken.»

Romanen slutter med at Eli tenner på setra til Halgutu ved Rugelsjøen, og faren bare lar det skje, uten å prøve å slokke.

En kveld han er ute ved en myr, ser han spor etter en naken kvinnfolkfot og oppe under breen i Bærsfjellet finner han Eli. Hun har dradd over seg steinheller og lauvkvister. «Søv du, Eli?», spør han. Men han får ikke svar. Han er for sent ute.

Skrevet av Kari Vårhus

Foto: Øystein Grue